Brasil, Rio de Janeiro, Cabo Frio og Bùzios

Endelig er vi kommet til Brasil. Vi landa i gryotta og ble plukket opp på flyplassen av Eduardo i rånebilen hans. På veien til hostellet var han så snill at han tok et par omveier for å vise oss rundt i byen, og det får en si, Rio de Janeiro er sannelig noe for seg selv! Byen er relativt skitten og grå, men med utolig vakre strender og palmer rundt om kring som pynter opp. Vi gleder oss veldig til å utforske down town mer når vi kommer tilbake litt senere. Nå skulle vi nemlig bo et par dager litt utenfor selve byen, på en strand som het Macabena beach. Her tok vi inn på Surf n Stay.

Tilfeldigvis skulle vi faktisk dele rom med Eduardo, noe vi etter hvert satte stor pris på. Han er en kjernekar som har tatt oss med både hit og dit i kjærra si. Vi har tilbragt dagene på stranda i ekstrem varme, Karoline har gått fra hvit til rød (au) til brun,

 mens Clara har jobba hardt for å unngå sola (umulig)

Etter hvert gav vi opp å oppholde oss i sola, og trakk oss tilbake til hostellet. Her møtte vi på Eduardo igjen, som ville ha oss med på butikken. Vi ble med, og når vi kom tilbake laga vi en fantastisk middag.

Neste dag var været litt mildere. Vi tok en tur på stranda, som faktisk var mulig å overleve i dag. Snakka med Karl (ire) og Tico (Belgier) som etter hvert fikk dratt oss med på en lokal matopplevelse. Vi kom til et slags gatekjøkken i FAVELAEN hvor du forsynte deg av det du måtte ønske av tilbehør før du fikk slengt nygrilla kjøtt oppå fatet. Litt halvskeptiske inntok vi maten, som viste seg å smake godt. Vi konkluderte med at vi atter en gang kunne klassifisere oss som lokkiser, og var godt fornøyde. Siden vi blir anbefalt å legge igjen alt av verdisaker når vi forlater "hjemmet", har vi dessverre ingen bilder av happeningen.

På kvelden var det tid for sosialisering i hagen. Sammen med storparten av beboerne koste vi oss med et par pils og god stemining. Reiseerfaringer ble utvekslet, gode hostorier ble fortalt og friend requests ble sendt på boka.

Fredag våknet vi til noe vi trodde vi skulle slippe unna: regn. Enorme mengder regn! Det høljet ned, gatene svømte over og planene om gateparty i Lapa ble avlyst (utsatt!). I stedenfor dro vi på butikken med Eduardo, som foreslo at vi skulle bake sjokoladekake og se film. Clara følte seg litt crazy og spurte om hun kunne få kjøre, og til vår store overraskelse sa Eduardo ja. Med hjertet i halsen og en puls uten like satte hun seg bak rattet, mens Karoline folda hendene i baksetet.

  Utrolig nok kom vi helskinnet både frem og tilbake, og Eduardo var mektig imponert "you are a good driver! But you can drive faster, there is no controll here...". Vi dusja og ikledde oss koseklærne, mens Eduardo mekka kake på kjøkkenet.

Pizza ble bestilt fra nabobygget og levert på døra (!!), City of God ble satt i spilleren, og sofaen ble kveldens midtpunkt. Etter filmen bestemte vi oss for å holde gjengen som satt utenfor med selskap en liten stund. En liten stund ble til halve natta, før vi innså at det var lurest å innta sengen siden vi skulle dra videre neste dag.

Lørdagen ble ikke som planlagt. Morgenen kom så alt for fort, så avreise til Cabo Frio ble mildt sagt utsatt. Vi spiste frokost, dusja, pakka, lå i hengekøyene og slappa av før vi endelig fikk ræva i gir. Taxi ble bestilt, og vi fikk etter litt om og men forklart at vi skulle til Rodevario busstasjon. R først i et ord blir her nede uttalt som H og inne i et ord som gj, noe som betydde at to nordmenn som skal til RRRRRRodevario har problemer med å komme til Hodevagjio. Likevel kom vi oss faktisk frem, etter å ha passert en enorm fotballstadion, Engenhâo, og vi ble enda litt mer gira på fotballkampen vi skal på neste helg!!

På busstasjonen skulle vi finne luka til 1001, fant den, fikk forklart at vi skulle ha to billetter til Cabo Frio, fant bussen og satte oss ned. Og for en herligdom! Bussen hadde store seter som vi kunne legge bak, god benplass og AC som ikke jobbet for å fryse oss til is!

Tre timer senere planta vi bena i Cabo Frio, sendte melding til vår foreløbig ukjente venn, Erik, som Hermund hadde satt oss i kontakt med. Ble enige om at vi skulle møtes etter (hans) jobb, så vi kom oss til hotellet. Denne helga hadde vi spandert på oss en luksusweekend, og gledde oss ihjel til hotellrom, eget bad og ikke minst svømmebasseng i hagen. Ut i fra hotellets hjemmeside så dette ut som en drøm!

Sannheten, derimot, skulle vise seg å være not so much....

..........
Etter en kjapp dusj og utpakking, kom Erik for å møte oss. Han skulle vise seg å være en kjernekar, og vi vil herved sende en stor takkeklem til Hermund som fiksa dette for oss! Erik viste oss rundt i byen og etter et bedre måltid gjorde vi oss klare for å feire Erik som hadde bursdag dagen før. Han hadde forklart oss veien til leiligheten sin godt, så selvsagt gikk vi oss vill. Selvsagt hølja det også ned,

men etter et par forsøk og litt stotring på "portugisisk" av typen "playa??" kom vi oss endelig frem. Her fikk vi hilse på Kristian og Julia, som også kommer fra Norge og jobber for Active Education her nede, samt to brasilianere. Vi hadde en super kveld sammen med disse. Etter et koselig fors gikk vi inn i byen for å sjekke livet der. Vi besøkte et par barer og igjen fant vi ut at tequila er mye billigere på tur enn i Norge! ;)

Kvelden ble avsluttet på en koselig liten uterestaurant, før vi skilte lag og hoppa hjem i sølepytter og klatra i vegger.

Dagen der på ble virkelig dagen-der-på. Regnet gjorde sitt for å holde oss inne, så vi tilbragte dagen i senga med diverse filmer, før vi turte oss en tur ut i regnet på jakt etter mat. Det skulle vise seg at det meste er stengt på søndager også her til lands, men etter gjenntatte forsøk på å gjøre oss forstått, ble vi sendt til en restaurant hvor vi febrilsk prøvde å forklare at vi ville ha T-A-K-E A-W-AAAA-Y! Vi returnerte klissbløte til hotellet, og snurra i gang Løvenes Konge. TIPP TOPP TOMMEL OPP!

Mandagen rusla vi rundt i byen, Clara gikk til frisøren (og har aldri vært så redd før i hele sitt liv! Dama snakka i telefon mens hun fauk over håret med ei skummel saks, etter opplevelsen var en drink svært kjærkommen!), Karoline fikk shoppa litt og vi prøvde oss på nok et måltid. På denne restauranten kunne ingen et kløyva ord på engelsk, men de mannlige servitørene sirkulerte rundt oss som haier. Opp til 4 mannfolk sto rundt oss til en hver tid, og vi fikk etter litt styr bestilt middag. Også under måltidet ble vi holdt under oppsyn, så vi kasta i oss maten og hasta avgårde så fort vi kunne.

Deretter tok vi oss en tur bort til Erik igjen for å hente gjenglemte saker samt å ta farvell, før vi praia en taxi. Taxituren er dog en helt annen historie. Sjåføren, som selvsagt ikke kunne et ord på engelsk, visste heller ikke hvor vi skulle. Vi kjørte rundt i OG UTENFOR byen, kom til feil hostel, så da han kjørte opp på fortauet for å spørre etter veien hørte vi en veldig lite fin lyd "skrææætsj BOM". Noe i understellet hadde gått til helvete, sjåføren krøp under bilen, trygte noe inn igjen, før han satte seg inn i bilen, snudde seg mot oss og sa "no problema" og vi skrangla videre. Når vi sier skrangla, så mener vi skrangler. Bilen tok ned i veien hele resten av turen, og vi har litt dårlig samvittighet for å ha dratt han med på denne ferden... Endelig var vi fremme i Bùzios, som visstnok skal være et ferieparadis uten like med noen av verdens vakreste strender.
Heldigvis drøsser regnet ned også her, så vi koser oss inne i stua sammen med husets kattunge... :) I morgen drar vi tilbake til Rio de Janeiro, og satser alt på at regnet har gitt seg der, nå er vi nemlig svært klare for Suger loaf Mountain, Jesusstatuen, sightseen, gateparty og fotballkamp!

Costa Rica, Puerto Viejo

Sent på kveld, etter 14 timer på buss, kom vi endelig frem til Puerto Viejo. Vi hadde booka oss inn på Rocking J`s, et sted som viste seg å være rimelig rocking. Vi fikk tildelt et firemannsrom (oss 2 + Julia og Laura), kalt PIMP SUITE. Hva som var pimp og hva som var suite vites den dag i dag ennå ikke. Vi fikk oss litt mat, tok et par drinker med noen høylydte amerikanere før vi kapitulerte. Neste morgen bestemte vi oss for at dette stedet var for heftig/skittent for oss, så vi pakka sekkene og rusla ut i gata. Litt lenger opp i streeten fant vi stedet Pagalù. Her hadde de akkurat 4 senger ledig, og vi takka mer enn gjerne ja. Vi slengte tingene våre utover rommet, fant frem bikinien og tilbragte dagen på stranda.

X2 reklame!! :D

Etter en herlig dag i sola var det tid for taco. Vi mekket tidenes middag og nytte den til et glass vin.

 I løpet av kvelden ble vi bedre kjent med flere av de andre beboerne, og etter hvert ble alle enige om at vi måtte ta oss en tur ut for å sjekke hva byen hadde å by på, det var jo tross alt "Thirsty Thursday". Vi dro av sted, og endte opp på Mangos. Her spilte de reggeabeats, og vi storkoste oss mens vi beundra alle rastafariene og de lokale som dansa. Som om ikke det var nok, var dette, til Karolines store glede, det første - og kanskje eneste stedet som serverte Jâgermeister. Det kunne selvsagt ikke gå forbi i stillhet, så vi bøtta nedpå. Etter hvert fant vi også ut at de ikke tok mer enn 5 skarve kroner for en shot tequila, noe Clara syntes var helt topp! Vi dansa og koste oss helt til dørene stengte. Da slentret vi bortover gata og lurte på hva vi skulle ta oss til. Vi fant en kiosk og gikk inn for å kjøpe vann. Her viste det seg at de også solgte andre typer drikke, noe vi måtte benytte oss av. I tillegg hadde de en svær TVskjerm ute på gata. Vi bad de skru opp musikken, "Djene" adlød,

 vi styrta en rum`n coke og dansa i gata. Etter hvert kom det flere mennesker, og de slapp ikke forbi uten å ta en dans først. Så etter en stund fikk vi fylt hele gata med danseglade turister, noe vi mener burde komme på top10 things to do in Costa Rica i neste utgave av Lonely Planet!

dans, dans, dans oppå bordet!

Og i gata

Partyarmen!

Folka i nabobygget syntes det var veldig spennende med dansende nordmenn/tyskere/engelskmenn/autraliere/finner osv osv osv

Adam og Miriam

Når vi smått om sent begynte å bli slitne av all dansinga, ruslet vi lenger ned mot stranda. Her fikk vi kjøpt øl gjennom et hull i et gjerde, og turens første nattbad ble gjennomført.

Etter nattens strabaser er det ikke til å legge skjul på at det var en noe sliten gjeng som så dagens lys morgenen etter. Vi fant ut at det for godt å var å ta en rolig dag så vi tilbragte dagen på Playa Negro, en svart sandstrand. På kvelden gikk vi ut for å spise en bedre middag med flere fra hostellet. Valget falt på byens fiskeplass med fersk fisk rett fra havet. Der ble vi oppvartet av det som må være verdens mest stressede person, og vi fryktet rett og slett at fyren skulle falle om med et hjerteinfarkt. Det endte heldigvis godt og vi forlot plassen gode og mette.

Kokken kom ut med et fiskehode han mente vi burde studere, Clara studerte...

Arne også ;)

Lørdagen var det tid for å røre litt på ferieskrottene. Clara tok seg en god joggetur på stranden, mens Karoline syklet med Julia, Laura og Mirijam til stranden Punta Uva som ligger utenfor byen. Energien var tilbake på topp! Vi feiret med å lage fellesmiddag på hostellet.

Briten i gruppa hadde funnet litt thai red curry og dermed stod det thaigryte på menyen. Nam nam. Den ble nytt til det fulle sammen med et par tre flasker vin og stemningen var på topp. Siden dette var siste dagen vår her hørte en liten “bytur” med. Turen gikk først til Lazy Moon der vi var vitne til biljardspilling, så intens at det endte i slosskamp. Forflyttet oss videre til Mango for noen siste sprell, men det ble ingen gatefest denne kvelden så vi tuslet like greit hjemover.

Dagen etter var det tid for å reise tilbake retning San Jose, nærmere bestemt Alajuela. Vi pakket, bannet, pakket litt til før vi forbannet sekken en siste gang. Vi var klare. Fun fact: Ved avreise oppdaget vi at det var noen som hadde skrevet X2 bak navnene våre på vannlisten. Vi humret. Da man oppdaget at det ikke var noen av oss som hadde skrevet det lo vi høyt! Er ikke det god promotering så vet ikke jeg.

 Siden vi enda hadde litt tid å slå ihjel før bussen gikk, gikk vi på en matquest. Clara crawa sushi, Karoline utfordret magen på noen grillspyd som ble solgt i gatene. Gode og mette var vi klare for 5 tunge timer. Første oppgave ble derimot å krangle til seg plass på bussen. Dette var vel og merke før de informerte på engelsk om at det ville komme en buss til. Clara stod mannsterk og voktet bakre seterad mens vi lempet bagasje. Det var ingen tvil, dette skulle bli en behagelig busstur!

Vi hadde god tumleplass og sov som barn. Helt til bussen stoppet, og det var tid for passkontroll!

Purken viste seg dog å være en hyggelig fyr som kikka litt på bildene, kalte Karoline babe og Clara noe på spansk mens han blunket med ene øyet, så vi kunne slappe av igjen, og sov resten av turen.
 Vel fremme bestemte Arne, kjernekar fra Bergen og vår første nordmann på turen, og Marcel seg for å bli med tilbake til hostellet i håp om husrom for natta. Vi skulle tilbake til Cortez Azul så det fikset Ramoooon lett. Middagen tok vi på stamplassen på hjørnet komplimentert med verdens beste øl, Liberta. Ikke feil! Dette var siste måltid med guttene, de skulle videre til Manuel Antonio mens vi styrer sørover. Rart å si hadet til dem, men vi satser på at Arne finner en båt og at vi atter får tatt en øl i Cape Town eller noe i den duren.

Siden vi hadde regnet litt feil på dagene da vi kom til Costa Rica hadde vi en dag til gode i Alajuela før avreise. Denne ble brukt til.........................INGENTING! Litt organisering av hostell og diverse saker i Rio, men that`s it. Vi tuslet litt rundt i byen, rotet oss inn på et slags innendørs market som enten kan beskrives som skummelt eller spennende, litt usikker. Prøvde ut en lokal tacoburger-sjappe og ellers lite. Kvelden gikk og neste morgen var det rise and shine, nytt land i vente! Men gleden ble dessverre kortvarig. Clara hadde nemlig blitt dårlig i løpet av natten. Vi gjettet på matforgiftning og la skylden på tacotingen dagen før. Turen til Brasil, som allerede var lite hyggelig siden vi måtte innom Lima og strengttatt endte opp med å miste en hel natts søvn, ble med ett et lite helvette. Men man kalles ikke viking uten grunn. Clara, staut som hun er, overlevde turen, godt hjulpet av det fabelaktige reiseapoteket.

Så nå befinner vi oss i Rio de Janeiro, Brasil. Livet leker. Takk for oss Costa Rica, du ser oss garantert igjen.

Pura Vida!

Monteverde, Costa Rica

I Monteverde bodde vi på et supert sted, kaldt, men supert. Her ble vi også kjent med to jenter fra henholdsvis Tyskland og Australia. Sammen med de ble vi enige om å test ut Monteverde Extremo neste dag.

Vi våkna grytidlig, iskalde (!!!) til tross for at vi sov i ulltrøyer, tights, sokker og hadde rulla oss inn i alle fleecepleddene Eddie (sjefen der vi bodde) kunne oppdrive. Vi kom oss fort som f… inn i nye klær, tumla ned på stua hvor vi fikk servert en fantastisk frokost med varm kaffe til. Hurra for VARM kaffe! Kl 10 skulle vi bli hentet for å dra ut i jungelen/lenger opp i fjellet for å teste ut ziplining. Ziplining er å suse fra tre til tre, over store juv og elver. Vi gledde oss som barn. I tillegg kunne de tilby bungeejump, noe vi selvsagt ikke kunne la være å melde oss på, selv om vi var noooooe skeptiske...

Dessverre skyet det over, regna og blåste, så vi måtte utsette avgangen et par timer. Dermed brukte vi formiddagen på å sjekke neste destinasjon samt å drikke mye kaffe.

Kl 1330 ble vi hentet av en van, kjørt oppover fjellet på veier som nordmenn omtrent ikke ville gått på, før vi endelig kom frem til Exstremohouse. Her fikk vi utdelt utstyr samt instrukser og info på spansk… Dessverre inneholdt også denne infoen beskjed om at bungeejumpen var stengt pga vind, så vi ble litt skuffa, men samtidig litt letta ;)

I løpe av dagen zipet vi mellom fjellene og storkoste oss!'

Laura og Julia

Karoline i pendelhoppet, lokalt kalt Tarzan swing. Sykt sug i magen!

Clara klar for pendelhopp. "please bend your knees" og så ble hun dytta utfor kanten!! ææææ!!

På kvelden koste vi oss i stua sammen med de andre som bodde på stedet, Clara fant seg en ny bestevenn

 og vi fikk booket boplass i Poerto Viejo, som ligger ved kysten på motsatt side av landet. Julia og Laura ville også slå følge, så neste dag koste vi oss på bussen i 14 timer…..

Manuel Antonio, Costa Rica

Costa rica

Fredag 13. ringte alarmen tidlig. Det var nemlig tid for å forflytte seg sørover, nærmere bestemt Costa Rica. Etter en trist avskjed med Lasaro og familien, ble vi kjørt til flyplassen i (sneglefart). Likevel kom vi frem i det vi trodde var god tid. Så viste det seg at flyet var fremskyndet, Karoline fikk panikk, Clara var slækkis og useriøs som vanlig. Etter en lang insjekkingskø, kø for å betale oss ut av landet (!!),  passkontroll, sikkerhetskontroll, passkontroll nr 2, billettkontroll 1, ventetid i shuttlebuss, 100meter med shuttlebuss og billettkontroll nr 2 satt vi endelig på fly nr 1. Vel oppe i lufta (HELT EDRU), fikk vi servert guffen mat og en romantisk film. Vi hadde det rett og slett trivelig. Etter 2-3 timer i lufta, mellomlandet vi i Panama City. Vi hasta ut av flyet, selvsagt etter å ha sjekket setene nøye for gjenglemte ting. Sprang gjennom flyplassen, pitteliten pitstop på taxfree og innom banjo (dass), stilte oss i ny innsjekkingskø og fikk etter hvert plassert stumpene i nye flyseter. Det var da det fatale skjedde. Karoline oppdaget at hun hadde lagt igjen headsettet sitt på fly nr 1. Ikke bare det ene, men begge to! Tårene presset seg på, flyvert ble tilkalt, han kunne ikke hjelpe, Clara skulle svare på en sms og oppdaga at telefonen hadde tatt kvelden. Fredag den trettende var et faktum…

Likevel kom vi oss helskinnet til San Josè, praia en drosje og ble kjørt til døren. På Cortez Azul ble vi godt mottatt av bodybuilderen Ramoooon. Han viste oss rundt, bla til stua med internett. Vi fikk ikke med oss resten, for her stoppa vi. Sivilisasjonssugne turister kunne ikke dy seg, Facebook her we come! Skype, Whatsapp, Viber…you name it. We love you!

Etter en stund ble vi overmannet av sulten, og måtte forlate WiFiens fantastiske verden til fordel for mat. Ramooooon sendte oss “on the kårner, very good food, nice price, tell Ramoooon sent ju”. SSå vi gikk rundt hjørnet, fortalte at Ramoooon sendte oss, og fikk et knalltilbud på grillmat. På bordet ved siden av oss satt to sveitsere. De fikk “besøk” av en svær kar, som hadde fått låne kjøkkenet til restauranten for å lage sin egen mat. Denne var han svært stolt over, og alle restaurantens gjester måtte smake på herligheten. ALLE! Opptil flere ganger. Av samme gaffel. Tipp topp tommel opp!

Litt utpå kvelden gikk to amerikanere forbi bordet vårt. Av en eller annen grunn, kom vi så vidt i prat. Etter ca 4 minutters samtale, ble vi spurt om vi ville henge oss på en tur til HÆ? Vi måtte bare ta buss i 3-4 timer, og så kom vi til beach. Vi hørte ordet “beach”, vekslet et halvt blikk, og svarte ja. Amerikanerene forsvant ned gata, vi bestilte en ny drink, og tumlet etter hvert tilbake til Ramoooon.

Klokka 4 om natta ringte alarmen, vi sto opp, lurte på hva i alle dage vi hadde sagt ja til, pakke sekken, armerte oss med swiss army knife, rusla ut på gata, lempa sekkene inn i bilen til Lance, satte oss i baksetet og håpte på det beste. Etter en heftig biltur gjennom byen, tok vi farvell med Lance, og reiste til busstasjonen sammen med Syvonne. Vi trodde nå vi hadde et ca destinasjonsbegrep, satte oss på bussen, kobla inn musikken (haha, ikke Karoline!!) og håpte på det beste…

Et par timer senere våknet vi opp ved kysten. Sol, hav, blå himmel, bikinibabes og surfehønks, palmer, kritthvite strender og strandpromenade. PARADIS!

Paradiset skulle vise seg å hete Manuel Antonio, og varmen skulle vise seg å være på lik linje med noe vi tror mannen i kjelleren kan tilby sine gjester. Med blytunge sekker på ryggen, ingen anelse om hvor vi skulle/kunne bo, trasket vi oppover gata for å finne rom i herberget. Vi ble anbefalt National Park Back Packers, og kavet oss til døren. Det skulle dog vise seg at det var ikke rom i herberget, bare en bunkers uten vindu. Vi takka høflig nei, ble lagt for hat, sendte Syvonne for å finne et nytt hjemsted og så i bakken mens vi slet oss videre. Svette, trøtte og litt bekymra. Heldigvis fant vi til slutt et supert hostel, slengte sekkene på gulvet, hev på oss bikinien og flytta ned på stranda. Der lå vi rett ut å sov i et par timer, Clara faila på å slå hjul et par ganger, vi bada og koste oss før vi spiste mat og la oss for kvelden.

Dag to starta med et brak – igjen hadde vi gjort det store (tok du an??) dassen var tett! Toalettfadese tre var et faktum. Her skal man nemlig ikke putte papir i doen, noe vi ikke var klar over… Litt panikk, litt latter og en dame med sugekopp senere og en beskjed om å “under no cercomstances, do not put paper in the toilet” var vi klare for å sjekke hva stedet hadde å by på annet enn strandliv. Vi ruslet rundt i byen, så på livet og koste oss før vi møtte opp på Marlin, hvor vi skulle bli plukket opp kl 13 for å få bli med på båttur for å se på delfiner og snorkle. Kl 1315 slo usikkerheten inn, 1320 var vi sikre på at vi var glemt og Karoline var klar til å klapse til mannen som solgte oss turen, men heldigvis dukket han opp 2 min senere. Vi ble stuet inn i en buss, kjørt til nabobyen og klatra etter hvert om bord i en svær catamaran. Her fikk vi beskjed om at mat og drikkevarer var free of charge (natural fruitjuices and liqour, but water is 2 dollar each bottle), but please stay under the critical limit. Vi gikk rett I baren, fikk gratis alcohol (GRATIIIIS) og storkoste oss med delfinene dansende rundt oss.

Etter hvert fikk vi utdelt snorkleutstyr, hoppa i havet og plaska rundt i sjøen, før vi klatra ombord i båten igjen, for å nye godt av gratis, lissom, GRATIS! Etter å ha nytt solnedgangen til et glass natural fruitjuice with a hint of rum, la vi til kai, møtte Syvonne og spiste middag.

Her møtte vi en brautene 43 år gammel amerikaner som bruker livet sitt på å bumse rundt i verden, snakke om alle eksdamene som gjerne vil ha barn med han, rakke ned på turen vår, skryte av sine seksuelle prestasjoner verden rundt, snakke mer om seg selv og om all dopen han har tatt. Vi himla litt med øynene til hverandre, mens vi lasta opp bloggen fra Cuba.

Manuel Antonio er en veldig fin plass og kan absolutt anbefales. Dog må en være svært glad i amerikanere, siden det kryr av sorten. Vi bestemte oss for at nok var nok og at vi nå var klare for noe mere actionfylt. Neste morgen sto vi derfor tidlig opp, booka buss til Monteverde, en fjellby i regnskogområdet litt lenger inne i landet. Bussen skulle gå kl 14, så tiden frem til da, brukte vi på litt suvernirshopping, Karoline fant norske bøker,

 vi så kule dyr, lunsj, en liten tur på stranda, tok farvell med Syvonne som skulle reise sørover og booking av bosted før vi møtte opp ved hotellet som var pick-up plassen i goood tid før 14. 14.01 ble Karoline stressa. Hvor var bussen? Clara lå som vanlig som et slakt på sofaen, og mente at hun måtte ta det tranquel, dette order seg. 25 min senere hadde bussen enda ikke dukket opp, og resepsjonisten ringte busselskapet for å høre hvor de ble av. Han smilte og sa at “they be here in 10 miniutes, no worry”. Så vi tok det tranquil, no worrya og venta i nye 25 minutt. Da bussen endelig dukka opp, satte vi oss til rette og så frem mot actionfylte dager i fjellet.

Etter 4-5 timer i en kald buss (we love Air condition <3 ) ankom vi et fantastisk område. Vi ble lamslått av den utrolige naturen og dens dyreliv. Kamera ble lett frem, aper ble fotografert, dovendyr ble beundra og entusiasmen steg til uante høyder.

Nå befinner vi oss på ca 1200moh, og vi priser oss lykkelige over ulltrøyene, jeansen og berghansjakkene på bunnen av sekken. Vi kan herved avkrefte myten om at det alltid er varmt i syden, og at det blåser hardt på toppene. Vi trossa været, på ekte norsk vis, fant oss en hyggelig restaurant, spiste knall mat, rusla tilbake og skrev dette pisset her. Fornøyd?!