Manuel Antonio, Costa Rica

Costa rica

Fredag 13. ringte alarmen tidlig. Det var nemlig tid for å forflytte seg sørover, nærmere bestemt Costa Rica. Etter en trist avskjed med Lasaro og familien, ble vi kjørt til flyplassen i (sneglefart). Likevel kom vi frem i det vi trodde var god tid. Så viste det seg at flyet var fremskyndet, Karoline fikk panikk, Clara var slækkis og useriøs som vanlig. Etter en lang insjekkingskø, kø for å betale oss ut av landet (!!),  passkontroll, sikkerhetskontroll, passkontroll nr 2, billettkontroll 1, ventetid i shuttlebuss, 100meter med shuttlebuss og billettkontroll nr 2 satt vi endelig på fly nr 1. Vel oppe i lufta (HELT EDRU), fikk vi servert guffen mat og en romantisk film. Vi hadde det rett og slett trivelig. Etter 2-3 timer i lufta, mellomlandet vi i Panama City. Vi hasta ut av flyet, selvsagt etter å ha sjekket setene nøye for gjenglemte ting. Sprang gjennom flyplassen, pitteliten pitstop på taxfree og innom banjo (dass), stilte oss i ny innsjekkingskø og fikk etter hvert plassert stumpene i nye flyseter. Det var da det fatale skjedde. Karoline oppdaget at hun hadde lagt igjen headsettet sitt på fly nr 1. Ikke bare det ene, men begge to! Tårene presset seg på, flyvert ble tilkalt, han kunne ikke hjelpe, Clara skulle svare på en sms og oppdaga at telefonen hadde tatt kvelden. Fredag den trettende var et faktum…

Likevel kom vi oss helskinnet til San Josè, praia en drosje og ble kjørt til døren. På Cortez Azul ble vi godt mottatt av bodybuilderen Ramoooon. Han viste oss rundt, bla til stua med internett. Vi fikk ikke med oss resten, for her stoppa vi. Sivilisasjonssugne turister kunne ikke dy seg, Facebook her we come! Skype, Whatsapp, Viber…you name it. We love you!

Etter en stund ble vi overmannet av sulten, og måtte forlate WiFiens fantastiske verden til fordel for mat. Ramooooon sendte oss “on the kårner, very good food, nice price, tell Ramoooon sent ju”. SSå vi gikk rundt hjørnet, fortalte at Ramoooon sendte oss, og fikk et knalltilbud på grillmat. På bordet ved siden av oss satt to sveitsere. De fikk “besøk” av en svær kar, som hadde fått låne kjøkkenet til restauranten for å lage sin egen mat. Denne var han svært stolt over, og alle restaurantens gjester måtte smake på herligheten. ALLE! Opptil flere ganger. Av samme gaffel. Tipp topp tommel opp!

Litt utpå kvelden gikk to amerikanere forbi bordet vårt. Av en eller annen grunn, kom vi så vidt i prat. Etter ca 4 minutters samtale, ble vi spurt om vi ville henge oss på en tur til HÆ? Vi måtte bare ta buss i 3-4 timer, og så kom vi til beach. Vi hørte ordet “beach”, vekslet et halvt blikk, og svarte ja. Amerikanerene forsvant ned gata, vi bestilte en ny drink, og tumlet etter hvert tilbake til Ramoooon.

Klokka 4 om natta ringte alarmen, vi sto opp, lurte på hva i alle dage vi hadde sagt ja til, pakke sekken, armerte oss med swiss army knife, rusla ut på gata, lempa sekkene inn i bilen til Lance, satte oss i baksetet og håpte på det beste. Etter en heftig biltur gjennom byen, tok vi farvell med Lance, og reiste til busstasjonen sammen med Syvonne. Vi trodde nå vi hadde et ca destinasjonsbegrep, satte oss på bussen, kobla inn musikken (haha, ikke Karoline!!) og håpte på det beste…

Et par timer senere våknet vi opp ved kysten. Sol, hav, blå himmel, bikinibabes og surfehønks, palmer, kritthvite strender og strandpromenade. PARADIS!

Paradiset skulle vise seg å hete Manuel Antonio, og varmen skulle vise seg å være på lik linje med noe vi tror mannen i kjelleren kan tilby sine gjester. Med blytunge sekker på ryggen, ingen anelse om hvor vi skulle/kunne bo, trasket vi oppover gata for å finne rom i herberget. Vi ble anbefalt National Park Back Packers, og kavet oss til døren. Det skulle dog vise seg at det var ikke rom i herberget, bare en bunkers uten vindu. Vi takka høflig nei, ble lagt for hat, sendte Syvonne for å finne et nytt hjemsted og så i bakken mens vi slet oss videre. Svette, trøtte og litt bekymra. Heldigvis fant vi til slutt et supert hostel, slengte sekkene på gulvet, hev på oss bikinien og flytta ned på stranda. Der lå vi rett ut å sov i et par timer, Clara faila på å slå hjul et par ganger, vi bada og koste oss før vi spiste mat og la oss for kvelden.

Dag to starta med et brak – igjen hadde vi gjort det store (tok du an??) dassen var tett! Toalettfadese tre var et faktum. Her skal man nemlig ikke putte papir i doen, noe vi ikke var klar over… Litt panikk, litt latter og en dame med sugekopp senere og en beskjed om å “under no cercomstances, do not put paper in the toilet” var vi klare for å sjekke hva stedet hadde å by på annet enn strandliv. Vi ruslet rundt i byen, så på livet og koste oss før vi møtte opp på Marlin, hvor vi skulle bli plukket opp kl 13 for å få bli med på båttur for å se på delfiner og snorkle. Kl 1315 slo usikkerheten inn, 1320 var vi sikre på at vi var glemt og Karoline var klar til å klapse til mannen som solgte oss turen, men heldigvis dukket han opp 2 min senere. Vi ble stuet inn i en buss, kjørt til nabobyen og klatra etter hvert om bord i en svær catamaran. Her fikk vi beskjed om at mat og drikkevarer var free of charge (natural fruitjuices and liqour, but water is 2 dollar each bottle), but please stay under the critical limit. Vi gikk rett I baren, fikk gratis alcohol (GRATIIIIS) og storkoste oss med delfinene dansende rundt oss.

Etter hvert fikk vi utdelt snorkleutstyr, hoppa i havet og plaska rundt i sjøen, før vi klatra ombord i båten igjen, for å nye godt av gratis, lissom, GRATIS! Etter å ha nytt solnedgangen til et glass natural fruitjuice with a hint of rum, la vi til kai, møtte Syvonne og spiste middag.

Her møtte vi en brautene 43 år gammel amerikaner som bruker livet sitt på å bumse rundt i verden, snakke om alle eksdamene som gjerne vil ha barn med han, rakke ned på turen vår, skryte av sine seksuelle prestasjoner verden rundt, snakke mer om seg selv og om all dopen han har tatt. Vi himla litt med øynene til hverandre, mens vi lasta opp bloggen fra Cuba.

Manuel Antonio er en veldig fin plass og kan absolutt anbefales. Dog må en være svært glad i amerikanere, siden det kryr av sorten. Vi bestemte oss for at nok var nok og at vi nå var klare for noe mere actionfylt. Neste morgen sto vi derfor tidlig opp, booka buss til Monteverde, en fjellby i regnskogområdet litt lenger inne i landet. Bussen skulle gå kl 14, så tiden frem til da, brukte vi på litt suvernirshopping, Karoline fant norske bøker,

 vi så kule dyr, lunsj, en liten tur på stranda, tok farvell med Syvonne som skulle reise sørover og booking av bosted før vi møtte opp ved hotellet som var pick-up plassen i goood tid før 14. 14.01 ble Karoline stressa. Hvor var bussen? Clara lå som vanlig som et slakt på sofaen, og mente at hun måtte ta det tranquel, dette order seg. 25 min senere hadde bussen enda ikke dukket opp, og resepsjonisten ringte busselskapet for å høre hvor de ble av. Han smilte og sa at “they be here in 10 miniutes, no worry”. Så vi tok det tranquil, no worrya og venta i nye 25 minutt. Da bussen endelig dukka opp, satte vi oss til rette og så frem mot actionfylte dager i fjellet.

Etter 4-5 timer i en kald buss (we love Air condition <3 ) ankom vi et fantastisk område. Vi ble lamslått av den utrolige naturen og dens dyreliv. Kamera ble lett frem, aper ble fotografert, dovendyr ble beundra og entusiasmen steg til uante høyder.

Nå befinner vi oss på ca 1200moh, og vi priser oss lykkelige over ulltrøyene, jeansen og berghansjakkene på bunnen av sekken. Vi kan herved avkrefte myten om at det alltid er varmt i syden, og at det blåser hardt på toppene. Vi trossa været, på ekte norsk vis, fant oss en hyggelig restaurant, spiste knall mat, rusla tilbake og skrev dette pisset her. Fornøyd?!