Her kommer et heftig langt innlegg fra Cuba. Siden internett var umulig å oppdrive, publiserer vi like så godt "dagboken" vår. Enjoy folkens!! :)
Dag 1.
Ankomst....thats pretty much it! Fant vertsfamilien vår, skummelt, men OK. Spiste mat og stupte til sengs etter 22 timer på reisefot.
Dag 2.
Denne dagen startet rolig, vi ruslet til banken sammen med Lazarus/Lassaro for å høste penger. Ruslet tilbake til casa partiqulares for å løse kryssord og sudoku. GØY! Ble plutselig avbrutt av Lassaro/Lazarus som kunne fortelle at vi hadde fått besøk. Hvem kan så dette være? Joooda, vår gode venn Ibrahim sto klar for å yte service og ville invitere Clara på kaffe. Han ble dessverre nedprioritert, og måtte gå tomhendt hjem til morra si.
Diskuterte litt frem og tilbake med oss selv, og kom frem til at vi burde gjøre noe mer Cubansk. Så vi tuslet ALENE (altså uten Ibrahim) gjennom slummen for å komme oss til Revolutionary Square. Her gjorde Clara turens første forsøk på å slå hjul. Fail… vedlegg 1.
Denne dagen startet rolig, vi ruslet til banken sammen med Lazarus/Lassaro for å høste penger. Ruslet tilbake til casa partiqulares for å løse kryssord og sudoku. GØY! Ble plutselig avbrutt av Lassaro/Lazarus som kunne fortelle at vi hadde fått besøk. Hvem kan så dette være? Joooda, vår gode venn Ibrahim sto klar for å yte service og ville invitere Clara på kaffe. Han ble dessverre nedprioritert, og måtte gå tomhendt hjem til morra si.
Diskuterte litt frem og tilbake med oss selv, og kom frem til at vi burde gjøre noe mer Cubansk. Så vi tuslet ALENE (altså uten Ibrahim) gjennom slummen for å komme oss til Revolutionary Square. Her gjorde Clara turens første forsøk på å slå hjul. Fail… vedlegg 1.
Deretter tok vi noen bilder av den flotte plassen.
Det kom så en gjeng italienere for å se på severdighetene. Severdighetene viste seg i dette tilfellet å være Clara. Sært. Hun måtte mer eller mindre frivillig stille opp som fotomodell, mens Karoline holdt på å dø av latter, men fikk lett frem kamera i siste liten for å forevige deler av øyeblikket (shame on her!!). Vedlegg 3.
Vel hjemme så vi vårt snitt til å smiske oss inn i varmen hos vertsfamilien igjen (ref toalettfadese, dag 1). Vi tilbydde oss å ta fantastiske fotografier til nettsiden deres, samt skive tekst til brosjyren på engelsk. Dette var jackpot, og Lasaro/Lazarus åpnet en vinflaske for vår skyld. Nå er vi så å si familie, og de elsker oss like høyt som sitt eget barn, en liten jypling med dassrullen klar på sengekanten (seriøst).
Dag 3.
Hard start på dagen. Etter frokost kom Lasaro/Lazarus å ville vise oss en DVD. Rey, sønnen i huset, spiller nemlig klassisk piano. Lenge. Da dvdspilleren gikk dunken, og vi fikk panikk over å måtte gå glipp av resten av konserten (dette er ironi), kunne Lassaro/Lazarus berolige oss med at Rey hadde backup på dataen sin. OH YES (dette er også ironi)! Vi subbet opp trappen, ble invitert inn på sengekanten (sammen med dassrullen) og koste oss i en god halvtime til med klassisk musikk, mens Lassaro/Lazarus borret tennene til en nabo (han jobber nemlig svart som tannlege på loftet…).
Etter konserten måtte vi finne ny livsgnist. Vi hadde hørt rykter om en Candystore i nabolaget, så med godt mot og smil om munnen danset vi av sted. Potetgull – here we come! Vi entret butikken med forventningene til en 5åring på julekvelden, men ble like skuffet som tidligere nevnte 5åring ble av sokkene han fikk av farmor, da vi så at “candystore” er synonymt med “Tørre-kjeks-butikk”. Vi sank sammen og kunne ikke fatte og begripe at dette kunne være sant. Plutselig fikk øye på en pakke Pringles på bakrommet! Denne måtte vi slå kloa i! Med kvinnelist og Karolines sexyness (+ styggmange pesos = type 50 NOK), fikk vi tak i skatten! SERIEREN ER VÅR!! For å feire dette, dro vi til markedo, for å kjøpe tuKola (fuck CocaColaCompany) og Rom! Med på kjøpet fikk Karoline et meget sensuelt ladet knurr fra ryddegutten (sorry folkens, dette blikket/lyden kan dessverre ikke forklares, MÅ oppleves). På vei tilbake til hjemmet fikk vi en ny opplevelse. Kattekvinnen aka Clara ble PUSET på! “kssksskss”. Nå lurer vi bare på hva det neste blir, Vrinks eller oink?!?! Karoline er all-in med Pringlespakken på Oink!
Med friskt mot tuslet vi tilbake til casa for å nyte noen velfortjente potetgullflak. Det smakte gull og grønne skoger! All denne spenningen slo oss helt ut. Clara koblet av med turens lesestoff (slik som Hemingway ville gjort det), mens Karoline satt seg ut for å jobbe med brunfargen og ble nabolagets attraksjon. Se vedlegg.
Lasaro/Lasarus brukte dagen på fornuftig vis, eller som vi på godt norsk ville kalt det; drev dank! Han ruslet frem og tilbake på fortauet med hunden under armen, helt til “the back of the dog is tired”e Tilslutt “våknet” sønnen Rey etter å ha “spilt dataspill” hele natten og var klar for å ta oss med på sightseeing, noe som endte opp med øldrikking på stampuben vår. Rey innså at det var tid for å komme seg hjem siden man skulle ut senere på kvelden. Senere her betyr kl 21.00.
Lasaro/Lasarus brukte dagen på fornuftig vis, eller som vi på godt norsk ville kalt det; drev dank! Han ruslet frem og tilbake på fortauet med hunden under armen, helt til “the back of the dog is tired”e Tilslutt “våknet” sønnen Rey etter å ha “spilt dataspill” hele natten og var klar for å ta oss med på sightseeing, noe som endte opp med øldrikking på stampuben vår. Rey innså at det var tid for å komme seg hjem siden man skulle ut senere på kvelden. Senere her betyr kl 21.00.
Vel hjemme fikk vi beskjed om at vi måtte spise siden vi skulle drikke rom. OK, tenkte vi og presiserte at LITT mat ville gjøre susen. Litt mat ble til MASSE mat som ble til shitloads med mat!! Takk til hannhunden Becky under bordet!! Vi innså på dette tidspunktet at en tur ut fristet svæært lite. Unnskyldninger ble konstruert, men man kom seg ikke unna. Her skulle det festes! Vi kastet oss rundt. Måtte fremdeles dra kl 21.00, vi skulle jo på en topp10 fest! Rey og kompisene (som viste seg å være unghyner på alder med Claras elever) hadde planlagt en cubansk helaften for oss, noe vi til tross for trøttenheten fant spennende. Vi ankom festen i god tid, hele 3 timer før avspark, hvorav to av disse ble tilbrakt i kø ute, HELT uten alkohol.
Da vi endelig kom oss inn, viste det seg å faktisk være et ganske classy sted, så stemningen steg litt igjen. Vi fant oss en boot og satte oss ned. Heldigvis ble vi omringet av småungene på alle kanter, og håpet om og kanskje treffe andre backpackers svant sakte men sikkert hen… Det tok en ny times tid før vi endelig fikk bestilt tukola, og romflasken ble fisket opp fra buksebeinet til Raul (her i gården drikker man kun medbrakt, for mye å betale ca 14kr for en drink på byen er uaktuelt gitt…). Vi bøtta innpå så godt vi kunne og prøvde smile høflig til ungguttene ved vår side. Dette holdt vi ut helt til Reys hånd krøp oppver Claras lår. Da var grensen nådd, og vi hastet ut sammen med Raul (han er en 24år gammel student fra Nicuragua som bor i huset her, og er en super fyr! Han var like flau som oss over seansen, noe vi synes var top notch!), som praiet en taxi til lokalpris hjem. Kaching!
Dag 4. Vinãles
Etter et par timers ekstra søvn, en fantastisk frokost og litt ompakking gikk turen i dag til et nytt sted. Ferieparadiset Vinãles (uttales binjales). Lassaro sendte oss av gårde i en taxi til busstasjonen, hvor vi noe forvirret fikk løst inn billettene. Til vår store glede traff vi på to tyske gutter som skulle til samme sted, og vi hang oss på disse. De passet godt på oss, og for en liten stund slapp vi unna sleske kommentarer og skitne hender. Vel inne på bussen fant vi ut at på Cuba er alle seter foroverlente, og det er plent umulig å legge de bak. TOPP! Halvveis på turen var det tissepause, og Clara gjorde turens andre forsøk på å slå hjul...FAIL!
Vi krøka oss sammen så godt vi kunne, og fikk et par timers søvn på øyet før vi ankom et bekmørkt Viñales sentrum. Utenfor bussen sto Osiel og ventet med et skilt det sto Karolina på. Han sa IS GOOOOOD og spratt nedover gata med to trøtte jenter på slep. Vi ble vist rundt i huset, som var alt forventning. De kunne til og med tilby “hot sjaver, is gooood, yes??”. Vi sa yesyes, og datt slitne om på sengene. Etter litt banket det på døra, og Osiel sto der med et glis det ikke er mulig å forklare og erklærte at “dinner is redi, is sjikken, is goooood!”, så vi satte oss til bords. Også her kan vi informere om at mat = shitloads med mat, og vi trøkka i oss så godt vi kunne. Middagen ble akkompagnert av Osiels stadige “is goood? Yes! My væif is veri good kåkk yes! IS GOOOD!!” mens han vippa frem og tilbake i gyngestolen sin. Når vi sier vippet, mener vi tok heeelt av! Like før han letta…! IS GOOOD! Til maten fikk vi også servert en flaske lokal vin, og som Sunnmøringer spytta vi ikke i glasset… To småbrisne jenter og en gal mann på vippestol er en fantastisk kombinasjon! IS GOOOOD!
Stappmette og trøtte kapitulerte vi for kvelden, og la oss til å sove. Vi så frem til en god natts søvn. Heldigvis ble vi vekket opp til flere ganger av husholdets hane. Til informasjon: Denne hanen har misforstått begrepet “daggry”, og kaklet og galte i vei, til vår store glede, heeele natta lang.
Neste morgen kom smørblide Osiel og vekte oss kvart på 9 (selv om frokosten var avtalt til 9). Is goood! Very najs breikfæst. My vife best kåkk in Coba! Vi pirka I den noe suspekte maten, men husket på folkeskikken, og svelgte unna. Atter en gang til Osiels entusiastiske IS GOOOOD! Samtidig som han snakka om at La Habana is LOCO mens Vinãles is tranquel (rooooolig), is goooood for sliiip. Noe vi så oss bittelittegranne uenige i, ref hanen. Klokka 10 skulle vi oppleve stedets nasjonalpark. Ikke til fots, men til HEST! Karoline gledde seg, Clara ville gråte. Så kvart på 10 fikk vi beskjed om at “lady with hors is vaiting ju, is goood, tranquel!”.
Dama uten tenner hasta av gårde mens hun ropte VAMOS (ikkje mykje tranquel her i gården, gitt), og vi vamoset etter. På vei over et jorde, gikk det så lite tranquel at Karoline tråkka over og skada foten sin. Stygge, norske gloser ble fremført, til Vamosdamas store forskrekkelse. Hun så helt vettskremt ut, mens hun rygga bakover. Vel fremme med hestene, ble vi introdusert for to cowboyer, og hestene. Heldigvis, til Claras store lettelse, så hestene ut som utdanka øk, den beste måten å beskrive de på, må nok være Osiels favorittord; tranquel. Med god hjelp fra cowboyen (rettelse; tafsete kusk), kom vi oss opp på kadaverne og tranquela oss oppover fjellsiden. Hestene gikk så seint, at til og med Clara trodde hun kunne overleve dagen. Til tross for cowboyens, la oss kalle han Miguel, pisk og Karolines “gå fortere da, hesten-triks”, tusla hestene i sitt eget tempo. Selv om tempo nok er feil term i denne forbindelsen.
Etter en stund på hesteryggen, ble vi igjennådd av en gruppe australiere. De hadde også fått utdelt heller lite proporsjonalt tilpassede dyr (se bilde),
noe som fikk “fart” på sakene. Les: Vi humpet av gårde. Karoline lo så hun gråt, mens Clara faktisk gråt mens hun klamret seg fast så godt hun kunne. Første stopp var ved “lake natural”. Her tok vi turens første bad, sammen med de 7 australierne (som vi ble godt kjent med i løpet av 5-6 timer på hesteryggen), mens kuskene så på…
Vi syntes litt synd på hestene i varmen, og spurte om ikke de skulle drikke litt vann, men fikk til svar at de bare drikker kl 15. SYKT! Med dårlig samvittighet og såre bakender, klatrer vi opp igjen på hesteryggen (med god hjelp fra kusken), og humpet videre inn i jungelen. Neste stopp på turen var et utsiktspunkt der vi så hele byen, på lokalt kalt lookpoint. Utsikten var nydelig, men noe som kanskje var enda bedre var mojitoene vi fikk servert, de stakkarslige 4cl vi får servert hjemme i Norge var minst kvadriplet her. Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at stoppet her ble litt forlenget. Clara gjorde turens tredje forsøk... FAIL!
Da alle hadde blitt litt mer vågale når det kom til hesten var det tid for å fortsette ferden mot siste stopp, en tobakksfabrikk. “Tobakkfabrikken” viste seg å være et lite uthus der vi fikk forklart hvordan man ruller sigarer fra en cubaner tatt rett ut fra tegneserier.
Meget lærerikt og vi endte opp med å kjøpe en pakke hjemmelagde sigarer selv. Rideturen var nå offisielt over og vi trasket ømme i bakenden tilbake til Osiel. Etter litt velfortjent avslapping fant vi det for godt å ta en svipptur til “sentrum” for å finne oss noe mat. Etter mye om og men fant vi en brukende plass, satt oss til rette og var klare for virkelig å kose oss. Siden ingen av oss er noe nyttige når det kommer til spansk prøvde vi å finne ut hva som faktisk sto på menyen ved å spørre kelneren. En skulle da tro at tortilla betyr tortilla, altså tacolignende, og Karoline spurte om hennes fritos …….. var poteter. “si, si!” var svaret. Score tenkte vi! Maten kom. 2egg var det som ble servert, omelett og speilegg. Dagens nedtur var et faktum, men positive som vi er så sier vi rett og slett “learning by doing”. Mett og egentlig ganske så misfornøyd dro vi hjem. En liten pitstop på veien for å handle det viktigste: vann og øl. Til vår store glede hadde de ikke veksel og fikk Karoline tilbake i drops. Aldri har godteri vært mer kjærkomment! Første godteriet på turen er et faktum! Vel hjemme hos Osiel tok vi en velfortjent dusj for å fjerne alt av hest. Gledet oss til “hot water, yes is gooooooood!”. Dette varmevannet var vel og merke svææært avhengig av hvilket vanntrykk du hadde, men verdensvante som vi er fikset vi dette også. Det nærmet seg middag og vi gledet oss som noen unger, i dag skulle det serveres HUMMER! Oh joy! Som vanlig dreide det seg om shitloads med mat og ukonvensjonelle midler ble tatt i bruk for å få plass til alt, men godt var det! Etter maten avsluttet vi kvelden med tyskerne på den lokale baren.
noe som fikk “fart” på sakene. Les: Vi humpet av gårde. Karoline lo så hun gråt, mens Clara faktisk gråt mens hun klamret seg fast så godt hun kunne. Første stopp var ved “lake natural”. Her tok vi turens første bad, sammen med de 7 australierne (som vi ble godt kjent med i løpet av 5-6 timer på hesteryggen), mens kuskene så på…
Vi syntes litt synd på hestene i varmen, og spurte om ikke de skulle drikke litt vann, men fikk til svar at de bare drikker kl 15. SYKT! Med dårlig samvittighet og såre bakender, klatrer vi opp igjen på hesteryggen (med god hjelp fra kusken), og humpet videre inn i jungelen. Neste stopp på turen var et utsiktspunkt der vi så hele byen, på lokalt kalt lookpoint. Utsikten var nydelig, men noe som kanskje var enda bedre var mojitoene vi fikk servert, de stakkarslige 4cl vi får servert hjemme i Norge var minst kvadriplet her. Det kommer kanskje ikke som noe sjokk at stoppet her ble litt forlenget. Clara gjorde turens tredje forsøk... FAIL!
Da alle hadde blitt litt mer vågale når det kom til hesten var det tid for å fortsette ferden mot siste stopp, en tobakksfabrikk. “Tobakkfabrikken” viste seg å være et lite uthus der vi fikk forklart hvordan man ruller sigarer fra en cubaner tatt rett ut fra tegneserier.
Meget lærerikt og vi endte opp med å kjøpe en pakke hjemmelagde sigarer selv. Rideturen var nå offisielt over og vi trasket ømme i bakenden tilbake til Osiel. Etter litt velfortjent avslapping fant vi det for godt å ta en svipptur til “sentrum” for å finne oss noe mat. Etter mye om og men fant vi en brukende plass, satt oss til rette og var klare for virkelig å kose oss. Siden ingen av oss er noe nyttige når det kommer til spansk prøvde vi å finne ut hva som faktisk sto på menyen ved å spørre kelneren. En skulle da tro at tortilla betyr tortilla, altså tacolignende, og Karoline spurte om hennes fritos …….. var poteter. “si, si!” var svaret. Score tenkte vi! Maten kom. 2egg var det som ble servert, omelett og speilegg. Dagens nedtur var et faktum, men positive som vi er så sier vi rett og slett “learning by doing”. Mett og egentlig ganske så misfornøyd dro vi hjem. En liten pitstop på veien for å handle det viktigste: vann og øl. Til vår store glede hadde de ikke veksel og fikk Karoline tilbake i drops. Aldri har godteri vært mer kjærkomment! Første godteriet på turen er et faktum! Vel hjemme hos Osiel tok vi en velfortjent dusj for å fjerne alt av hest. Gledet oss til “hot water, yes is gooooooood!”. Dette varmevannet var vel og merke svææært avhengig av hvilket vanntrykk du hadde, men verdensvante som vi er fikset vi dette også. Det nærmet seg middag og vi gledet oss som noen unger, i dag skulle det serveres HUMMER! Oh joy! Som vanlig dreide det seg om shitloads med mat og ukonvensjonelle midler ble tatt i bruk for å få plass til alt, men godt var det! Etter maten avsluttet vi kvelden med tyskerne på den lokale baren.
En dag uten mål og mening. Clara var litt medtatt fra kvelden før og Karoline måtte hvile ankelen sin, noe som medførte at dykking utegikk. Gikk derfor inn for å sjekke hva byen hadde å by på. Testing av lokale matstander, trasking rundt og streetviewing var dagens aktiviteter. Møtte tyskerne å sa hadet til dem. Ga et siste forsøk på å finne internett i dette landet, men ga opp da vi så køen... Bestemte oss for å teste Lonely Planets anbefalte restaurant til middag, noe vi priset oss lykkelige over da vi så middagskyllingen ligge til lagring i en vaskebøtte midt på plassen i casaen ved hjemkomst.
Dag 7 (?)
Dags for avreise! Tok morgenen med ro siden vi skulle ta bussen tilbake til Havana kl 14.00. Dro til banken for å få ut litt penger, noe som var lettere sagt enn gjort. Endte opp med at vi vekslet inn dollaren som vi har med oss. Tok så farvel me Osiel og familien, var nesten litt trist. Bussen hjem var selvsagt forskinket, men etter en times venting kom den endelig. Å for en lykke det skulle vise seg å være!
1. Setene i denne bussen gikk ………. , wait for it, ……. BAKOVER, og
2. Bussen var langt fra full = to seter på hver! Dobbel score!
Det viser seg at vi har valgt å ankomme Cuba midt i perioden med værskifte noe som medfører regn, mengder med regn, sykt mye regn. Bergen gå å legg deg. Rakk akkurat å komme tilbake til Lasaro/Lasarus før himmel bokstavelig talt åpnet seg. Krysset fingre og tær for at de ikke hadde leid ut rommet vårt slik at vi slapp en transfer, og for en velkomst vi fikk! Dersom det noen gang var tvil om vi var familie eller ei, så er den herved borte! De kastet runkerolf ut av rommet sitt og gav det til oss. Ah det er godt å være hjemme! Været fortsatte å herje, det gikk fra “raining cats” til “raining cats, dogs and elephants” som Lasaro/Lasaurs så fint sa det. Etter middag trakk vi oss tilbake til rommet vårt/Reys. Der greide vi nok en gang å ødelegge doen til denne stakkars familien, men reddet situasjonen i siste liten. Puh! Etter et par runder med TP og øl, tok vi turens første treningsøkt. Sprekt! Heia oss.
1. Setene i denne bussen gikk ………. , wait for it, ……. BAKOVER, og
2. Bussen var langt fra full = to seter på hver! Dobbel score!
Det viser seg at vi har valgt å ankomme Cuba midt i perioden med værskifte noe som medfører regn, mengder med regn, sykt mye regn. Bergen gå å legg deg. Rakk akkurat å komme tilbake til Lasaro/Lasarus før himmel bokstavelig talt åpnet seg. Krysset fingre og tær for at de ikke hadde leid ut rommet vårt slik at vi slapp en transfer, og for en velkomst vi fikk! Dersom det noen gang var tvil om vi var familie eller ei, så er den herved borte! De kastet runkerolf ut av rommet sitt og gav det til oss. Ah det er godt å være hjemme! Været fortsatte å herje, det gikk fra “raining cats” til “raining cats, dogs and elephants” som Lasaro/Lasaurs så fint sa det. Etter middag trakk vi oss tilbake til rommet vårt/Reys. Der greide vi nok en gang å ødelegge doen til denne stakkars familien, men reddet situasjonen i siste liten. Puh! Etter et par runder med TP og øl, tok vi turens første treningsøkt. Sprekt! Heia oss.
Siste dag:
I dag sto vi opp utpå formiddagen, inntok den gode frokosten bare Helena kan lage, før vi drasset tingene våre ned fra Reys rom tilbake til VÅRT rom. Vi innså at det var tid for en klesvask, og slengte alle våre eiendeler utover rommet. Man kan trygt si at en får trøkka utrolig mye ned i små sekker!!! Vi bestemte oss for at i dag ville vi ta en chill dag på senga, og ble derfor svææært lite happy da Lasaro banka på døra og fortalte at “my wife wants to og with you to souvenirshop”. Vi drassa oss opp av gropa og surmulte ut døra. Karoline litt før Clara. Clara fikk sjokk da hun så at ingen ringere enn Ibrahim sto i døren, så hun snudde på helen og låste seg inne på toalettet, mens stakkars Karoline arbeidet for harde livet for å ikke le seg skakk. Etter en stund lusket Ibrahim videre, Clara kom ut fra gjemmestedet og Helena, som ikke kan et eneste ord på engelsk, praia en taxi og vi ble stua inn sammen med x antal andre. Det er altså sånn de lokale reiser rundt her…!
Første stopp var ei sjappe der vi hamstra postkort (on their way, baby), men frimerke skulle derimot vise seg å være vanskelig å få fatt i (sorry, babes, dere må vente litt til…). Vi rusla langs gatene i Vedado (den sketchy delen av byen), med Helena som guide, før vi plutselig ende opp på et spennende marked. Så det var dette hun ville vise oss! Vi fikk dårlig samvittighet for at vi hadde vært så negative (selvsagt bare på innsiden), og prøvde så godt vi kunne å “snakke spansk”. Tidligere i uken hadde de tidligere nevnte tyskerne snakket en del om domino, så Clara syntes det var kjempemorsomt da hun fant et par grælle øredobber som forestilte nettopp dominobrikker. Dette tolka Helena som “wow, de var skikkelig kule!” så hun kjøpte dem likeså godt i gave til Clara. Karoline på den andre siden, var mer heldig, og fikk selv velge ut hva hun ville ha. Nå ble hjertene våre rett så varme, og vi synes det er trist å skulle forlate denne hyggelige familien!
Første stopp var ei sjappe der vi hamstra postkort (on their way, baby), men frimerke skulle derimot vise seg å være vanskelig å få fatt i (sorry, babes, dere må vente litt til…). Vi rusla langs gatene i Vedado (den sketchy delen av byen), med Helena som guide, før vi plutselig ende opp på et spennende marked. Så det var dette hun ville vise oss! Vi fikk dårlig samvittighet for at vi hadde vært så negative (selvsagt bare på innsiden), og prøvde så godt vi kunne å “snakke spansk”. Tidligere i uken hadde de tidligere nevnte tyskerne snakket en del om domino, så Clara syntes det var kjempemorsomt da hun fant et par grælle øredobber som forestilte nettopp dominobrikker. Dette tolka Helena som “wow, de var skikkelig kule!” så hun kjøpte dem likeså godt i gave til Clara. Karoline på den andre siden, var mer heldig, og fikk selv velge ut hva hun ville ha. Nå ble hjertene våre rett så varme, og vi synes det er trist å skulle forlate denne hyggelige familien!
Når vi kom tilbake til huset, satt Lasaro klar og ville prate. Vi diskuterte litt løst og fast, og Clara ble satt på saken for å skrive om utleiestedet på engelsk. En møysommelig jobb, ettersom Lasaro skulle vise seg å være perfeksjonist… Som takk, tilbydde Lasaro seg å ta oss med ut på en ny tur. Så vi knytta skoene og traska av gårde. Han kunne fortelle at han elsker å “walk and walk for many many kilometers everyday”, så vi vekslet skremte blikk, men ble beroliget av at vi bare skulle til den lokale fastfoodsjappa for å drikke øl og spise snacks. Top notch!
Kveldens middag skulle vise seg å være et tegn på familiens kjærlighet til oss. Vi fikk servert en fireretters middag og en introduksjon om alle de ulike rettene. Det var mais/kyllingsuppe, oksesteik og ris med salat, noe skummelt vi putta i en serviett og dumpa i søppelbøtta etter måltidet og hjemmelaget gelè med ost. I følge Lasaro et Cubansk herremåltid. Vi trøkka i oss av hjertens lyst, før vi igjen kapitulerte på rommet.
Litt senere på kvelden banket det på døra, og Lasaro sto klar med to vinglass. Denne gangen kom han for å be om unnskyldning. Han hadde nemlig lagt merke til at Clara spiste så lite av kjøttet (for de som ikke var klar over det, er Clara så sær at hun ikke spiser rødt kjøtt). Til tross for tappert forsøk og at noe av maten ble omplassert til Karolines tallerken var Lassaro tydeligvis ikke fornøyd med innsatsen. I tillegg til dette hadde han sett i passet til Clara at hun var født i Bombay, noe som etter hans oppfatning måtte bety at hun er hindu og dermed ikke spiser ku. Dette beklaget han på det sterkeste, og han var så oppriktig lei seg at vi ikke kunne annet enn gå med på at C faktisk var hindu, men at maten var så god at hun hadde spist litt likevel – og digga det! (Hindu i Havana og muslim i Ålesund…sweet!)
Kvelden ble dermed avslutta over et glass vin sammen med husets herre, før vi pakka resten av sakene våre og la oss til. Nå er vi spente på hva Costa Rica har å tilby!
Kveldens middag skulle vise seg å være et tegn på familiens kjærlighet til oss. Vi fikk servert en fireretters middag og en introduksjon om alle de ulike rettene. Det var mais/kyllingsuppe, oksesteik og ris med salat, noe skummelt vi putta i en serviett og dumpa i søppelbøtta etter måltidet og hjemmelaget gelè med ost. I følge Lasaro et Cubansk herremåltid. Vi trøkka i oss av hjertens lyst, før vi igjen kapitulerte på rommet.
Litt senere på kvelden banket det på døra, og Lasaro sto klar med to vinglass. Denne gangen kom han for å be om unnskyldning. Han hadde nemlig lagt merke til at Clara spiste så lite av kjøttet (for de som ikke var klar over det, er Clara så sær at hun ikke spiser rødt kjøtt). Til tross for tappert forsøk og at noe av maten ble omplassert til Karolines tallerken var Lassaro tydeligvis ikke fornøyd med innsatsen. I tillegg til dette hadde han sett i passet til Clara at hun var født i Bombay, noe som etter hans oppfatning måtte bety at hun er hindu og dermed ikke spiser ku. Dette beklaget han på det sterkeste, og han var så oppriktig lei seg at vi ikke kunne annet enn gå med på at C faktisk var hindu, men at maten var så god at hun hadde spist litt likevel – og digga det! (Hindu i Havana og muslim i Ålesund…sweet!)
Kvelden ble dermed avslutta over et glass vin sammen med husets herre, før vi pakka resten av sakene våre og la oss til. Nå er vi spente på hva Costa Rica har å tilby!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar